Misdirection

På lørdag fikk jeg høre at jeg var ydmyk. Jeg tør og påstå at jeg er snill og grei, men jeg har aldri blitt kalt ydmyk før. Så begynte jeg å analysere gårsdagens situasjon:

"Ja, jeg kommer gjerne på konserten til det bandet jeg har klippet musikkvideo for de to siste ukene"
"Hei kjære band, jeg kjenner ikke dere, men jeg har sett trynene deres veldig mye i det siste."
"Dere har vel høye forventninger om videoen. Ikke noe press her, nei"
"Dette er bare et forslag, dere må gjerne komme med andre ideer"
"Som sagt dette er bare et forslag, så alt kan endres"
"Bare si i fra om dere vil ha noe endret"
"Åh, dere liker den. Vel, absolutt all æren går til dere for å lage et bra live show."

To timer senere:

"Tusen takk for en utrolig bra konsert! Jeg digger dere!"
"Vel, du sa i sted at du litke musikkvideoen, så du trenger ikke snakke mer om det nå"
"Takk, takk, nå holder det, hodet mitt kan umulig bli større"

Og ikke visste jeg at det var mulig å rødme, skjelve, fryse og ha en utadegsjælopplevelse på samme tid. Jeg virkelig hater å være tilstede når det vises noe jeg har klippet. Selv enn hvor fornøyd jeg er med resultatet.

"Ja, jeg er gjerne med på den andre musikkvideoen dere skal lage, og ja jeg vil gjerne klippe den om det er mulig", sa hun endelig med litt trygghet i stemmen. Det var godt hun hadde drukket fire øl.

PS. Forresten er er gitaristen i bandet min fremtidige kjæreste. Han bare vet det ikke ennå. Ydmyk, jeg??