Lysten på noe godt

Jeg er ikke noe fan av jogging. Jeg er rett og slett ikke noe fan av trening i det hele tatt. Men i rykk og napp får jeg en indre trang til å pine meg selv. Da jeg bodde i Oslo hadde jeg perioder hvor jeg løp Adamstuen rundt et par-tre ganger i uka. Da helst etter kl 22 når de fleste hadde funnet godstolen. Så forsvant man til Ullern, og om det ikke ble hele Ullern rundt fant jeg meg raskt en liten joggerunde.

Etter snart 3 år i Australia har jeg funnet joggerunden i Burleigh. Det skal sies at jeg hittil har hyppig brukt treningsstudio på skolen, men i dag sviktet viljestyrken min. Jeg skulka min vanlige økt på 30 min crosstrainer, 30 min diverse apparater og 15 min ergometersykkel. Og gjett om den dårlige samvittigheten kom snikende. Da klokken slo 22 kjente jeg trangen til å ta en liten løpetur. Og det er akkurat sånn som den plutselige lysten på noe søtt. Venter man en stund går den over. Og aldri væla om jeg skulle la løpelysten gå over!

Burleigh strandpromenade er ikke lang, men frem og tilbake er som sagt like langt.

"Der sitter det en kjekk ung mann, stopp og pese som en stranda hval".
"Her lukter det jammen meg saltvann".
"Jeg lurer på hvor mange kakkerlakker jeg tråkker på i løpet av denne turen".
"Hmm, hva er det der for noe? Det så da ut som et veldig avansert lekeapparat".

Og det er da jeg oppdager det. Hele strandpromenaden er full av treningsposter med diverse apparater. Crosstrainer, romaskin, armhevingstativ osv. Snakk om lekestund! Så da ble det nesten som økt på treningsstudio. Jogge langs promenaden og slenge seg på apparatene etterhvert som de dukket opp.

Med dette skal jeg late som om jeg kommer til å trene hver kveld, og aldri mer gi etter for sjokoladelysten. Nå er det treningslysten som gjelder.

Mmm.. Sjokolade...