Budskap

I går fikk jeg vite at en som sto meg svært nær er død. Fikk vite det gjennom mail, i en aprops-setning. Det kom som et sjokk og jeg fikk helt vondt i hele kroppen. Jeg hadde liksom ikke ventet et slikt svar tilbake på en triviell mail jeg sendte, men det fins ingen bra måte og fortelle noe sånt på. Det er helt ufattelig og jeg følte gjennom mailen at mamma har det vondt. Fikk senere høre at de egentlig ikke ville si noe nå, men vente til jeg kom tilbake til Australia. Det er selvfølgelig ingen hyggelig beskjed å få når man sitter alene på en internettcafé i New Zealand, men jeg er faktisk lettet over at jeg fikk vite det via mail. Det hadde vært så mye verre om jeg hadde snakket med mamma på telefon.

Det er rart å tenke på at han er borte. Rart å tenke på at vi aldri mer skal le og spøke sammen. At vi aldri mer skal knekke sammen av latter i det dirigenten slår opp. At vi aldri mer skal bli fulle sammen og fortelle hverandre hvor kule vi er. At vi aldri mer skal gi hverandre merkelige kallenavn og sende bisarre SMS og mail. Jeg lurer på om han rakk å lese det siste reisebrevet jeg sendte.

Det var heldigvis ingen personlig tragedie, mer heller en naturlig dødsårsak. Begravelsen skal være i neste uke og det er i slike stunder jeg syns det er vanskelig å være så langt bort fra mine venner og familie der hjemme.

Han vil bli sterkt savnet, ikke bare av meg, men også av de andre. Han var en stor del av oss alle og det kommer alltid til å være noe som mangler. Det har ikke helt gått opp for meg, så det slår nok i mot meg når jeg kommer hjem og skal møte gjengen igjen - heretter uten Finn.